Reisebrev 2 - ICA Congress i Seoul 2016

av Vilde Ronge

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, og kanskje var det nettopp det at jeg ikke kunne se for meg noe, at alt var så ukjent. Jeg hadde i hvert fall skikkelig sommerfugler i magen da jeg reiste fra Gardermoen for en drøy uke siden. ​Nå er jeg snart på vei hjem fra Seoul etter en fantastisk uke her og jeg har opplevd så mye og hodet er stappfullt av inntrykk, bilder, ansikter, snodig mat og samtaler. Også ny kunnskap da, både faglig og om landet jeg har vært så heldig å få besøke.

Jeg har hatt en litt annerledes ICA-opplevelse denne gangen. Dette er den fjerde konferansen jeg deltar på og jeg har ikke vært på en eneste faglig sesjon. Det vil si; jeg har vært på én, men den var jeg sesjonsleder for, så det teller liksom ikke. Det er jo i grunnen litt pussig å dra hele verden rundt for å delta på en konferanse, uten å delta «på ordentlig». Og likevel ha opplevd og lært så mye ved å være på konferansen. Jeg må forklare: Det viktigste jeg har gjort på denne konferansen har vært å få i havn filmfestivalen jeg har vært ansvarlig for å arrangere, men da må jeg nesten ta et skritt tilbake og fortelle litt om bakgrunnen.

Jeg har et verv i ICA og det er NA som støtter vervet økonomisk. ICA er delt inn i mange forskjellige faglige seksjoner, og de siste fire årene har jeg vært medlem av styret til seksjonen med det tilsynelatende useriøse kallenavnet SPA - Section of Professional Associations, altså seksjonen for arkivorganisasjoner. Jeg har skrevet litt om dette før, og jeg har alltid skrevet reisebrev når jeg har vært på ICA-konferanser. Det er et komplisert og byråkratisk system, så litt repetisjon skader vel ikke. SPA er litt annerledes enn de andre seksjonene. De andre er stort sett faglig sammensatt, seksjon for business archives, sports archives osv, hvilket betyr at de enkelte styremedlemmene sitter der fordi de jobber i slike arkiver.

SPA består av arkivorganisasjoner som igjen representerer massevis av medlemmer rundt om i hele verden. Disse medlemmene jobber innen alle ulike bransjer og med alle ledd i dokumenters livssyklus. Vi har således et mye større nedslagsfelt og skal helst gjøre mye for mange. Allerede der har vi en utfordring. I tillegg er det utfordrende å jobbe i det frivillige, det kjenner de fleste med den erfaringen til. Når vi i SPA møtes to ganger i året er energinivået høyt, ideene kastes løssluppent over bordet, nye prosjekter lanseres før man får sukk for seg, og så drar vi hver til vårt og blir sugd inn i de ordentlige jobbene våre. Alt vi snakket opprømt om da vi møttes renner ut i sanden. Å skape resultater sammen er krevende. Å legge ambisjonsnivået der det hører hjemme er krevende.

De siste fire årene i SPA har vi hatt synliggjøring øverst på listen vår. Dette er de tre konkrete tingene vi har gjort, i tillegg til en masse småting som ikke lar seg ramse opp:

• Vi har produsert en brosjyre om framsnakking, heissamtaler og synliggjøring av arkiv (advocacy). ​Denne skal være tilgjengelig på flere språk på ICA sin nettside, men akkurat nå er den ikke det fordi ICA for tiden legger om sidene sine.

• Vi har medvirket til at de nye prinsippene knyttet til rettighetsdokumentasjonen omfatter den utvidede arkivarrollen fra danning til depot (Basic Principles on the Role of Archivists and Records Professionals in Support of Human Rights).

• Vi har arrangert en filmfestival for arkivfilmer og delt ut fire priser til de beste av dem.

Tatt i betraktning det jeg skrev litt lenger opp her syns jeg dette slett ikke er verst.

På styremøtet vårt nå i Seoul har jeg blitt valgt til ny leder av SPA, og det innebærer at jeg nå får en annen rolle videre opp i ICA-systemet. Jeg blir automatisk med i hovedstyret (Executive Board) og i programkommisjonen (PCOM). Det siste er nok det gøyeste fordi PCOM bestemmer innhold, hva skal ICA være for hvem, hvilke tjenester og prosjekter og strategier skal vi jobbe mot. Og jeg, som den forkjemper jeg er for å se dokumentasjonsforvaltning som en del av ICAs ansvarsområde, har en viktig rolle inn i dette arbeidet. De nye posisjonene jeg vil inneha vil gi meg større mulighet til å påvirke retning. Jeg gleder meg!

Er det én ting som jeg kommer til å huske svært godt fra årets konferanse i Seoul er det å stå på ICA-stand i tre dager i strekk, iført Fusa-bunad, få folk til å stemme på folkets favorittfilm, snakke med folk fra hele verden om alt mellom himmel og jord, og smile, smile, smile. Ganske fascinerende var det at Sør-Korea har en policy som går ut på at alle konferanser ​og varemesser skal være åpne for alle som vil.  Med andre ord kom det skoleklasser, barnehager, eldre misjonærer, handelsmenn, you name it, innom standen hele uken. Det var nesten flere av dem enn av ordinære deltakere. Jeg fikk virkelig prøvd meg på heistalekunsten: Hva er ICA? Hva er arkiv? Hva er dokumentasjonsforvaltning?

Den nyvalgte SPA-komiteen kommer til Oslo neste vår for sitt årlige vårmøte. Da skal vi legge planer for hvilke konkrete resultater vi skal levere i den neste perioden. Heller noen få, litt store, som det er realistisk å gå gode leveranser på.

Neste års ICA-møte finner sted i Mexico City, og i 2020 blir det ICA-kongress i Abu Dhabi i De Forente Arabiske Emirater.