ICA-konferansen i Kamerun
Arkivene er oss. Det er våre liv. Det er vår historie. Det er vår fremtid.
- Dere må ikke glemme at arkiv også i høyeste grad er politikk. Hvem eier arkivene? Hva tar vi vare på? Hvem får tilgang? Med disse ordene ønsket Esther Olembe, nasjonalarkivaren i Kamerun, oss velkommen til hovedstyremøte i International Council on Archiv søndag 25. november
Av Vilde Ronge, nestleder i NA og president i ICA-seksjonen Section of Professional Associations (SPA)
For første gang har den årlige ICA-konferansen blitt lagt til det afrikanske kontinentet, nærmere bestemt til Yaoundé, hovedstaden i Kamerun. Mange har vært skeptiske til å delta på grunn av ustabilitet og sikkerhetsutfordringer i landet, men jeg er ganske sikker på at alle vi som var der opplevde med hele oss hvor viktig det var at ICA var i Afrika, hvilken enorm symbolverdi det har hatt at så mange arkivarer fra hele verden var samlet akkurat der. Esthers velkomsthilsen satte agendaen for hele den påfølgende konferansen: arkiv er politikk. Det var mange følelsesladete innlegg fra talerstolen: provokasjoner knyttet til kolonimakters styring av hva som er den sanne historien, tvangsflytting av arkivmateriale fra et land til et annet, språklig utestenging, selektiv skriftliggjøring av muntlig historiefortelling – for å nevne noen. Ellers var det også mange foredrag som viste litt av spekteret av det som skjer internasjonalt knyttet til arkivfaglig innovasjon og utvikling som også Norge vil kunne ha utbytte av. Spesielt USA, Nederland, England og Island hadde mye spennende å formidle både når det gjelder håndtering av digitale arkiv, men også digitalisering av analoge arkiver. Lederen av innovasjonsavdelingen til det amerikanske nasjonalarkivet, Pamela Wright, fortalte at deres mål er å digitalisere alt de har innen få år ved å ta i bruk markedet, teknologi og egne krefter. Målet deres er rimelig hårete, ettersom de til nå kun har digitalisert ca. en prosent. Det politiske aspektet ved arkivene var også gjenspeilet hos utstillerne. Bannere og fete typer, litt sånn demonstrasjonstogstemning over det hele.
Kunstprosjekt
Avslutningen på styremøtene, som alltid finner sted før konferansen begynner, var et besøk hos Nasjonalarkivet i Kamerun.
Arkivet er omgitt av en høy mur og på denne muren har 12 lokale kunstnere fått boltre seg med maling og sine assosiasjoner til hva arkivene betyr for landet. Det er der overskriften i dette reisebrevet er hentet fra. Kunstnerne hadde latt en del av muren være urørt slik at vi alle, ca. 40 i tallet, kunne bli en del av kunstverket og sette vårt merke på vårt eget språk. Jeg var selvsagt en av de første i køen! Etter besøket inviterte kulturministeren i Kamerun oss på en mottakelse. Som leder av Section of Professional Associations (SPA) i ICA, ble jeg plassert på bordet med ministeren og det hele var ganske absurd og ganske stas. Til smektende afrikanske rytmer, fikk vi se fantastisk dans og kunne diskutere arkiv ut i de små nattetimer.
Kamerun er eksotisk
Å reise fra Norge i mørke og kalde og triste november og ankomme varmen og solen i Yaoundé, det var en ganske formidabel overgang. Landet ligger i nærheten av ekvator og det er et tropisk klima med jevn temperatur på rundt 29 grader. Gallamiddagen foregikk ute, på plenen foran nasjonalmuseet. Der var det dekket til de rundt 600 deltakerne (ingen vet helt hvor mange det var), flaggermusene fløy tett på himmelen over oss og myggmiddeleimen lå tjukt over det hele. Regjerningen var representert og vi ble presentert for et imponerende spekter av kamerunsk scenekunst: teater, dans og sang.
Kamerun er også kaotisk
Yaoundé har 2.8 millioner innbyggere, men er i realiteten en kjempestor landsby. Det er fargerikt, bråkete og støvete. Trafikken er et kapittel for seg. Det finnes ikke et eneste trafikklys i hovedstaden og kreativiteten kjenner ingen grenser når det kommer til kjøring. Er det kø, er det bare å legge seg ut i motgående kjørefelt og satse på det beste. Overalt selges det ting: sko, nøtter, bananer, babyseter, skjøteledninger, strømper og spikere.
SPAs arbeid
Det kaotiske og uorganiserte aspektet gjorde seg også utslag i konferansen. Det endelige programmet ankom ikke før dag to. Alle tidspunkter var på afrikatid, det vil si veldig omtrentlige, og svært få visste hvor de skulle være når. Det kunne stå i programmet at ting var på engelsk, men det var bare på fransk, uten oversettelse. Vi i SPA skulle ha en workshop om organisasjonsarbeid. Vi hadde forberedt oss i månedsvis, også kom det ingen, snakk om nedtur. 25 var påmeldt, så interessen var stor, men det sto ingen steder hvilket rom vi skulle være i og ingen fant oss i det store komplekset.
Vi fikk heldigvis i stand et møte med NAs kamerunske søsterorganisasjon, Association of Cameroonian Archivists (ACA). De etablerte seg i mai i år og var sultne på informasjon om hvordan de best kunne rotfeste organisasjonen og gi godt innhold til medlemmene sine. Vi ble inspirert av deres spesialsydde kjoler med ACA-logo. Dette skal jeg ta med meg tilbake til Norsk Arkivråd, så bare vent!
Ingen bagasje
Ellers må jeg også nevne at jeg ikke fikk bagasjen min da jeg ankom Kamerun og at den faktisk ikke kom til rette før det hadde gått fem hele dager. Det er ikke så enkelt å handle i Yaoundé. For det første er det ikke mulig å gå ut i byen, man må hele tiden kjøres rundt av autorisert personell. Dessuten er det ikke butikker slik vi kjenner det i Norge. Da det var gått tre dager og jeg fortsatt hadde på meg antrekket jeg reiste i, tok Esther, nasjonalarkivaren, meg med ut på marked. Det var en fascinerende opplevelse som jeg ikke ville vært foruten. Å se henne forhandle var fantastisk og jeg er nå den stolte eier av to vakre afrikanske kreasjoner.
Mens jeg var i Kamerun, uten bagasje og etter hvert også syk og sengeliggende i noen dager, tenkte jeg at dette var kanskje ikke drømmescenariet mitt. Men etter at jeg har kommet hjem og fortalt familien min hva jeg har opplevd, skjønner jeg at årets ICA-konferanse har gjort mer med meg enn jeg trodde, gitt meg enda mer innsikt og forståelse for hvor mangfoldig bransjen vår er, og verden er.
Arkivene er oss. Det er våre liv. Det er vår historie. Det er vår fremtid.