Reisebrev fra ARMA 2013 i Las Vegas

28. oktober 2013 - Reisebrev nr. 1:

Jeg har vært mye i USA, liker godt å feriere her, det er så store variasjoner. Men jeg har aldri vært i Las Vegas før nå og byen er fullstendig overveldende på alle måter. Jeg har vært her i tre dager og førsteinntrykket blir bare mer og mer forsterket. For å bruke det populære uttrykket blant ungdom, det er en «sykt» sprø by. Hvis det begrepet noen gang skal kunne brukes riktig, må det være for å beskrive Las Vegas. Jeg får følelsen av at en person i narkorus med tilhørende heftige hallusinasjoner har fått realisere alle sine indre bilder. Carte blanche, gå bananas. Det er overdådig, respektløst, voldsomt, støyende, prangende og megaharry. Samtidig også litt deilig. La meg komme tilbake til det.

Konferansen holdes på hotellet The Venetian, altså en replika av Venezia, og alt annet italiensk egentlig, er det så nøye da? Italia er Italia. Rommet mitt, som er et helt «vanlig» rom, er større enn de fleste leiligheter i Oslo. Jeg lurer stadig på hvem jeg skal invitere med meg opp i min 7-seters hjørnesofa. Og jeg har i tillegg gullkraner på badet, metervis med marmor og tre tv’er å vise frem. I lobbyen er det takmalerier a la de i det Sixtinske kapell og du kan rusle rundt i italienske gater, kaste mynter i en pimpa Trevi-fontene og selvfølgelig krysse små broer og se på de forelskede parene som sitter i gondolene i innendørskanalene. Staute karer i stripete gensere, svarte bukser og med store løsbarter synger italienske serenader med uttalt amerikansk aksent. Oh, sole mio! Du må bare elske det! Og litt lenger nedi gaten, eller stripa som den kalles, finner du Eiffeltårnet, koselig smug a la Provence, romersk storhet og en og annen pyramide. Og alt er bare enda mer glorete enn du noen gang kan tenke deg. Velkommen til Las Vegas!

På årets ARMA er det visstnok 3000 deltakere. Vanskelig å få ordentlig inntrykk av hvor mange det faktisk er fordi konferansefasilitetene er dimensjonert for mange ganger det. Vi ser ut som prikker i dette store brokadeuniverset med gigantiske lysekroner og gullstoler med røde fløyelsseter. Men åpningsseremonien og de første foredragene ble holdt i en plenumsal og jeg fikk, som jeg har fått på tidligere ARMA-konferanser, assosiasjoner til vekkelsesmøter i Sarons dal i den grad jeg vet hvordan de ser ut. Og halleluja-stemning var det også med utdeling av all verdens priser som ARMA gir ut til sine medlemmer. Det er sikkert en god ting, og det ble takket og klappet, men er en litt sånn unorsk greie det å klappe hverandre så åpenlyst på skulderen.  Jeg stusset imidlertid over at ikke Cobalt-prisen ble delt ut i år, dvs prisen til Årets arkiv, og den som inspirerte meg til å ta initiativ til at NA skulle dele ut det samme.  Jeg traff på Marilyn Bier, som er daglig leder av ARMA, senere på dagen og hun kunne fortelle at de ikke hadde fått inn gode nok nominerte. Oppsiktsvekkende, spør du meg. Eller kanskje et symptom på hvor vanskelig det er å stå frem som prakteksemplar på beste praksis i vår stadig omskiftelige hverdag.

Åpningsforedraget ble holdt av Frank «Catch Me if You Can!» Abagnale. Dere vet han unggutten som utga seg for å være pilot, lege, og jurist og lurte til seg haugevis av penger og som til slutt ble tatt og satt i fengsel og som Steven Spielberg har laget film om. Han er ingen unggutt lenger. FBI hentet ham ut av fengselet da han var 26 og siden har han jobbet for dem med nettopp forfalskning og underslag i hele 37 år og bedyrer at det er ikke er annet enn sann kjærlighet til kona som har rehabilitert ham. Han var gjest på Skavlan for bare to uker siden og fortalte omtrent den samme historien her som han gjorde der. Arkivrelevansen kan man kanskje stusse litt over, men han var gøy å høre på da!

Etter Frank fulgte en paneldebatt med leverandører fra arkivbransjen som skulle diskutere sky. Ikke så veldig mye nytt i den diskusjonen, de samme tingene jeg har hørt andre steder, både hjemme og ute. Utfordringer knyttet til hvem eier hva, sikkerhet, internasjonale lover og regler og hvordan får man til riktig arkivering fra og i skyen.

Jeg hadde fått med meg at Hr. Abagnale skulle signere boken sin etter plenumssesjonen og det syns jeg var litt gøy, så jeg hadde sikret meg et eksemplar. Gjett hvem som sto først i køen?!  Både ved snorklipping da utstillingsområdet åpnet og foran Franks signeringsbord. Jeg hadde tenkt å dra den Skavlan-historien, at jeg jobbet for NRK osv, men med 2999 bak meg i kø, var det greit å holde smalltalken til et minimum. Men jeg fikk tydeligvis fortalt en vits eller to, for se som Frank gliser!

Ellers var utstillingsområdet omtrent som forventet, stort sett leverandører som leverer til Nord-Amerika og derfor ikke veldig interessante å snakke med for oss. Imidlertid syns jeg det var et sjarmerende trekk at ARMA tilbød et korps med massører som kunne gi ryggslitne konferansedeltakere 10 minutter med avslapping midt i det kaotiske og travle. Og om man ikke har lyst på massasje, kan man delta på makraméverksted, tro det den som kan. I Las Vegas er ingenting umulig!

Det er tre år siden sist jeg deltok på en ARMA-konferanse, og denne gangen er programmet lagt opp litt annerledes enn det har vært før. Og selvfølgelig er det en app, mens den trykte versjonen kun var en opsjon for spesielt interesserte ved registreringen. Som meg (jeg begynner å bli gammal, liker å krysse ut og notere i margen). De har delt opp nivået på sesjonene i tre: grunnleggende, viderekommende og strategiske. Også kan man følge fargekoder for tre forskjellige type foredrag: de som gir virksomhetsverdi (business value), har et juridisk eller teknologisk perspektiv. Jeg har stort sett fulgt foredrag merket «business value» fordi jeg syns det er mest interessant. Innleggene har innfridd så langt. De har vært matnyttige, gjenkjennbare og relevante, slik som jeg alltid har erfart at ARMA-konferansene er.

Dette er det viktigste jeg tar med meg fra første dags ettermiddagsøkt:

Første innleder for meg etter lunsj var Randy Moeller fra Proctor & Gamble (P&G). Han startet med en uformell undersøkelse blant tilhørerne. Hva slags nivå er det på arkivtjenesten i din virksomhet? Skalaen gikk fra øverst «vi kvalifiseres oss glatt til å bli Årets arkiv» og ned til bunnen «vi har konstant behov for munn-til-munn-metode». Flesteparten svarte det dårligste. Randy snakket mye om behov for kulturendring og at vi måtte ta innover oss at forandring tar lang tid. Det kan faktisk ta mange tiår, men det vil ikke dermed si at vi ikke får til endring.

Vi må sørge for å få arkiveringen inn som en del av alles arbeidsprosess og alltid forsøke å se verden gjennom de andres øyne, ikke arkivarens. Og husk, sa Randy, man må spisse budskapet. Du skal plante et frø, ikke et tre. Det du formidler må være: lett å lese, lett å lære, lett å akseptere. Når man driver opplæring, må det være kort (i P&G hadde de konkludert med at «kort» var under 20 minutter) og enkelt. De hadde gått bort fra at man måtte nå en spesiell prosent for å kunne bli vurdert som «bestått». Du må klare å svare riktig på 5 spørsmål, var deres mål. Uansett hvilke 5 spørsmål.

Randys andre kjepphest, var hvor viktig det er for arkivtjenesten å kommunisere bra med IT-avdelingen. Virksomhetens folk og enheter vil henvende seg til IT å spørre dem om å løse diverse teknologiske utfordringer de sliter med. Og IT vil gjøre det de kan for å levere de etterspurte tjenestene. Her må arkivarene inn og sørge for å være med slik at det arkivfaglige blir ivaretatt i det de nye, fiffige løsninger leveres ut til virksomheten. På den måten kommer vi på banen når vi skal, i stedet for å komme halsende i etterkant og risikere at arkiveringen ikke blir optimal eller sikret i det hele tatt. Ballen ligger hos dere når det gjelder å få til dette partnerskapet, avsluttet Randy.

Nestemann på min agenda var Stephen Goodfellow, en fyr fra et mindre konsulentfirma. Hans hovedbudskap var at vi som arkivarer må gjennomføre en vareopptelling over digitalt arkiv. Vi må vite hva virksomheten har av dokumenter før vi kan vite hvordan vi skal forvalte det. Jeg fikk assosiasjoner til en kartlegging Dokumentarkivet i NRK gjorde for noen år siden i forbindelse med at vi skulle melde fra til Riksarkivet hva slags avleveringsbehov vi kom til å ha fremover, altså antall hyllemeter med dokumenter vi kom til å sende oppover til Sogn med tid og stunder. Vi sendte ut spørsmål til alle avdelingene på Marienlyst og spurte hva de hadde av papirarkiver som ikke var overlevert Dokumentarkivet. Stephens forslag, eller egentlig mantra, var at vi alle burde gjøre dette, men for det elektroniske arkivmaterialet. Spørre alle avdelinger: hva slags arkivmateriale har dere, hvor mye har dere og hvor er det lagret. Ingen dum idé, må jeg si.

Stephen var den første som snakket om strukturert og ustrukturert data, noe de fleste andre innlederne jeg har hørt etterpå også har vært innom. Definisjonen til Stephen på de to var: strukturert, alt som ligger i fagsystemer. Og ustrukturert, alt som ligger i personlige eller delte mapper. Sistnevnte kategori er særdeles vanskelig å både telle og kontrollere.

Begrens prosjektet ditt, sa Stephen, start med å fokusere på visse fagområder, eller visse avdelinger/divisjoner/enheter, mer enn å tenke at du skal ta alt eller hele virksomheten med en gang. Det er viktig å kommunisere ut hva du vil med lagertellingen, hva du forventer og hvor lang tid det vil ta, forutsigbarhet er viktig for at folk skal bidra. Det kan også være lurt å begynne med dem du kjenner best. Det gir deg mulighet til å prøve ut løsninger, spørsmål etc på en gruppe du allerede har et forhold til og som har et forhold til deg og tjenesten du representerer. I prosessen vil du også finne ut om det er systemer som er planlagt skiftet ut eller oppgradert. På den måten kan arkivtjenesten bli oppmerksom på hvem det er viktig å ta kontakt for å si at arkiveringen må ivaretas i nye systemer eller i en oppgradering av allerede eksisterende systemer uten arkiveringsfunksjon. Stephen avsluttet med å si to ting: Du må skjønne hvem den andre siden er. Og ikke prøv og vær perfekt og gjør alt samtidig.

Siste taler for dagen var Patrik Cunningham fra Motorola solutions, et foredrag jeg ikke fikk så mye ut av personlig. Han repeterte mye av det de foregående to hadde sagt, bare på en litt annen måte: Kan man forvente at alle ansatte i en virksomhet skal bruke for eksempel 20% av arbeidstiden sin på arkivering? Nei. Hvis man gir en ansatt et valg: arkiver en e-post riktig, eller gjennomfør et salg, vil alltid salget vinne og sånn må det være, kjernevirksomheten og bunnlinja er viktigst. Det må vi som arkivarer ta innover oss.

Og så var dagen over. Puh! Mer følger i morgen.

29. oktober 2013 - Reisebrev nr. 2:
 

Ok, dag to. Jeg skrev i går at jeg også syns det var deilig her, midt i all galskapen. Det er noe med at her er alt greit, og man kan gjerne ta den helt ut, om det er det man ønsker. En mann kan si til sin kone, du i dag har jeg lyst å ta på meg den rosa bikinien når vi skal rusle nedover stripa på vei til middag og ingenting annet. Hvorpå hun for eksempel kan svare: flott, jeg skal være fullblods indianer eller kanskje det blir lakk og lær og håndjern i kveld, har ikke bestemt meg ennå. Og ingen bryr seg. Bortsett fra en reisebrevskriver fra NA da selvfølgelig.

Ikke til å stikke under stol at det er mye tragisk her også. En litt sånn tristesse som ligger over hele byen i grunnen. Jeg har til tider følt at jeg er med i et gigantisk utdrikkingslag . Drinkene er som resten av byen, svære og glorete. Servert i gigantiske plastikkbegre i sterke farger med høy parasollfaktor. Og de står ikke stille på barbord, men bæres rundt i gatene, av eierne sine, jo større og flere, jo bedre. Ikke noe krav om brun papirpose rundt alkoholen i Nevada tydeligvis! Og for meg som avholdskvinne, er det litt av et skue.

Også er det gamblingen da. 24 timer i døgnet. Alle hotellene på stripa har svære spillebuler i lobbyen. Og her er enarmede banditter på rad og rekke (eller heter de det lenger når det ikke er arm, bare knapper?), det ene spillebordet etter det andre. Med korrekt antrukne og smilende croupierer på geledd og pene servitriser med korte skjørter. Også spillere da, i alle farger og fasonger og aldre, hele døgnet. Det er utrolig fascinerende. For oss som sliter med jet lag og gjerne er på vei til den døgnåpne Starbucksen kl 5.30 om morgenen, er det lett å få oss venner hvis det er så om å gjøre. Døgnet har ingen klokke på casino i Las Vegas. Det spilles hele tiden. Og man kan røyke. Og drikke. Og trykke eller trekke. Tape eller vinne.

Jeg satt ved siden av en arkivar fra en byggentreprenør på Honululu i dag, en nydelig dame med fjongt antrekk. Hun hadde tydeligvis litt behov for å snakke, for etter noen korte høflighetsfraser betrodde hun meg at hun hadde spilt bort så nær som alle sparepengene sine i løpet av ARMA-konferansen. Nå hadde hun bare bittelitte grann igjen og måtte således stå over de siste foredragene for å forsøke å vinne tilbake noe før hun skulle ta flyet hjem. Lykke til! Naughty arkivar asså!

Så til det faglige, det er jo derfor jeg er her! Dagen i dag har vært preget av et luksusproblem, hvordan velge sesjon? Det er helt utrolig at det til tider har vært tre parallelle sesjoner som alle på papiret i hvert fall, ser superbra ut. Også er det jo den menneskelige faktor som spiller inn i tillegg, formidlingsevne betyr alt, ergo gjelder det å velge riktig og det er jo ikke lett når man ikke kjenner til annet enn det som står i programmet. Jeg kommer ikke til å kjede dere med oppsummering av alt jeg har hørt, men trekker frem det mest essensielle.

Førstemann i ilden dag to viste seg å være en høydare for min del. Kon Leong fra ZL Technologies. Han innledet med å si at vi arkivarer er og har vært en stund, utsatt for en digital tsunami. Og at dette medfører store endringer for måten vi jobber på, hva slags materiale vi jobber med, volumet på det og dessuten hva slags rolle vi skal ha. Det viktigste vi må gjøre er å omdefinere hva som skal arkiveres, hva som er arkivverdig rett og slett.

Kon hadde følgende definisjon på ustrukturert data: skrevet av et menneske til et menneske. Og han sa at hvis vi kunne samle inn alt dette, analysere og tilgjengeliggjøre det, sammen med alle strukturerte data, først da ville man fått et reelt virksomhetsminne. Og arkivarene må gå fra å «bare» sørge for sikker lagring i tråd med gjeldende lover og regler i et arkiv, til å sørge for at virksomheten kan bruke alt som ligger i arkivet til å drive «minevirksomhet», altså tappe det for kunnskap, dele og gjenbruke. Dette vil bli fremtidens konkurransefortrinn, mente Kon, å ha komplette arkiver der alt av en virksomhets informasjon og erfaringsgrunnlag ligger bare et tastetrykk unna. Det ligger et uforløst potensiale i big data-problematikken, sa Kon og ga følgende løsning: et arkiv med en kopi, en policy, et søk, tilgjengelig for hele virksomheten.

Hva som er arkivverdig, må omdefineres i et slikt perspektiv. Arkivarene har gått fra å kun arkivere det arkivverdige, til å også omfatte det ikke-arkivverdige i tradisjonell forstand (ECM). Nå må definisjonen tas enda et skritt videre, vi må også ta «søpla». For i følge Kon kan eSøppel fort bli til eSkatter. Fra eTrash til eTreasure. Arkivarene er nå i en unik posisjon ved at vi har muligheten til å ta makten over søpla. Og om det høres flåsete ut, så var Kons resonnement helt tydelig: Søpla kommer til å bli fremtidens konkurransefortrinn og nå er tiden for arkivarene å græbbe den muligheten: å ta makten over virksomhetsminnet!

Mange av de neste foredragene ga flere matnyttige tips til hvordan få «saka si» igjennom. Stikkord som enkelt, sømløst, se saken fra den andre siden, kommuniser, lytt, bli venner med IT så du vet hva som skjer på systemsiden, osv var gjennomgående og repetert av samtlige.

På slutten av dagen måtte jeg bare delta på sesjonen til Bruce Miller, selv om jeg skjønte ut i fra ingressen i programmet at jeg hadde hørt det meste før. De som leser Arkivråd, husker kanskje at jeg skrev en artikkel om et SharePoint-kurs jeg deltok på i juni der nettopp Bruce Miller var kursinstruktør. Vi var tre stykker fra NRK som deltok på kurset og Bruce røsket skikkelig opp ikke bare i oss, men hele forsamlingen. Vi fikk høre etterpå at han hadde provosert mange av deltakerne og at de hadde klaget. Vi syns imidlertid han var kjempeflink. Ja, han var provoserende, men han sa en del ting som vi arkivarer trenger å høre i grunnen. Jeg var fremme hos ham før innlegget hans og viste ham artikkelen i Arkivråd på mobilen min. Han husket oss godt og ba om å få tilsendt en lenke, det var jo bilde av ham og greier. Fint! Arkivråd herved spredt til nye lesere i Canada.

Jeg avslutter reisebrev 2 med en følgende karakteristikk fra en av dagens innledere: Records management is the dark side of IT! Tygg på den, dere, til i morgen!

30. oktober 2013 - Reisebrev nr. 3:

Jeg må innrømme en ting. Jeg har ikke vært på verken Welcome Party med maskerade, Pub Crawl eller Canadian Party. Der har dere meg, ingen festløve. Så da jeg satt som et tent lys på første rad på første sesjon kl 8 i dag morges, skjønte jeg ingenting da sesjonen måtte starte litt sent og litt forsiktig for å ta hensyn til alle som hadde vært på fest i går. Det jeg prøver å si, i tillegg til å få smettet inn at lederen av NA er fryktelig «ordentlig» og ikke står for de store skandalene når hun reiser i embets medfør, er vel at dersom noen gledet seg til sladder fra arkivarfestene ut i de sene nattetimer i denne festbyen over alle, så kommer det ikke her i mine reisebrev. Prøv #arma2013 på Insta eller Twitter.

Den første sesjonen i dag, valgte jeg ut fra at jeg mente jeg kjente damen som skulle holde innlegget. Og det stemte! Jane Connerton, leder for arkivtjenesten i Procter & Gamble (P&G), var nemlig en av foredragsholderne på 5. norske arkivmøte i Tromsø i 2011. P&G ble kåret til Årets arkiv på ARMA i San Francisco i 2010, og vi i arrangementskomiteen tok kontakt med henne i etterkant og spurte om hun ville komme og fortelle arkivmøtet om grunnen til at de hadde fått den gjeve prisen. Her ser dere bilde av Jane og meg. Det ble et hjertelig gjensyn, hun glemmer aldri det eksotiske besøket i Nordens Paris!

Sesjonen til Jane var dessuten matnyttig, fin og relevant. Hun og en kollega fortalte hvordan de etter 2010 skulle opprettholde en arkivtjeneste verdig sin utnevning. Og der, som mange andre steder, hadde arkivet blitt utfordret både ressursmessig og på tjenestesiden. De hadde fått pålegg om å sørge for at selskapet ble tilnærmet helelektroniske, at arkivtjenesten skulle desentraliseres ut til 21 lokasjoner fremfor sine tidligere 7 og at de skulle samle alle digitale og tekniske ressurser på en plattform. Også skulle det selvsagt ikke koste penger. 

Fra å ha vært en arkivtjeneste som fokuserte først og fremst på å ta vare på arkivverdig papirdokumenter, skulle de bli navet i P&Gs digitale informasjonsforvaltning. Og dette krevde en voldsom endring og omlegging, ikke bare for brukerne, men også for arkivtjenesten. Mister jeg jobben? Blir jeg overflødig? Hva skal jeg jobbe med og hvordan? De startet med å endre navnet sitt for å være tydelige for alle på hva deres portefølje skulle være: Records Lifecycle Management, ikke bare informasjon her og nå, ikke bare «gamle» dokumenter, men alt, fra begynnelse til slutt. 

Stikkord for sesjonen var disse: 
•    Vit hva du vil og definer det tydelig, så er det opp til IT å si
        hvordan det kan løses. 
•    Standardiserte og automatiserte metadata er veien å gå. 
•    Ta innover deg at fagfolka er redd for å slippe kontrollen over dokumentene sine, ta dem med i prosessen så de får
        eierskap og ikke minst tillit. 
•    Hvis ikke du klarer å vise til gevinst og tilby noe enkelt, vil folk jobbe rundt det du tilbyr, finne sine egne veier som
        funker vel så bra i deres øyne.
•    Kommuniser tidlig, ofte og tydelig. De er ikke arkivarer og vil glemme mellom hver gang. 
•    Ikke gå løs på alt på en gang, ta en bit av gangen.

Jane kom dessuten med dagens beste og mest konkrete tips: Før du lager en portal, nettside, intranettside, hva som helst, der du skal presentere og legge ut tjenesten din, inviter noen brukere til å melde inn deres favorittnettsteder og be dem fortelle hvorfor de liker sidene så godt og hva de eventuelt ikke liker ved dem. Studér dem og lær av dem. Enkelt, men genialt!

Jeg har deltatt på tre ARMA-konferanser og det har slått meg hver gang, at de er så flinke til å variere når det gjelder formidlingsform. Det er ikke utelukkende en innleder som står fremme og som snakker til hun er ferdig og så går alle hjem. Det legges nesten alltid opp til interaktivitet og det er jo egentlig sånt man får tips om er lurt når det gjelder god presentasjonsteknikk. Engasjer forsamlingen, bryt opp med en filmsnutt eller ta en uformell håndsopprekkingsrunde. De fleste liker å bli dratt med, uten at det medfører å måtte stå opp og få fokus på egen person. Jeg prøvde ut en sånn alternativ formidlingsform i dag, noe som ARMA har kalt Rapid-Fire Session. Det var tre innledere som alle skulle snakke om utfordringer knyttet til BYOD, altså ta-med-din-egen-dings. De fikk 10 minutter hver og hadde 40 sekunder på hvert lysark. Det var ikke de selv som styrte farten, noe som gjorde at da 40 sekunder var gått ble det klikket videre, så gjaldt det bare å følge med. Da alle hadde snakket, gikk de til hver sin krok i rommet også gikk man dit man ønsket for å diskutere videre.   

Det viktigste jeg fikk med meg fra denne sesjonen, var faktisk en aha-opplevelse, og de har man jo ikke sååå ofte tross alt. BYOD har jeg alltid tenkt på som nettopp det, en «device», en dings, noe fysisk, hardware man bruker og tar med seg på jobben til jobbting. Men en av innlederne hadde i fete typer på et lysark at det er jo vel så mye bruk av drop box, eller gmail, eller andre tjenester man driver med i privatsfæren, men som man også bruker til jobb. Og det har jeg aldri tenkt på før, men er jo helt enig og har vært borti problematikken, kremt, i NRK. Med en gang man tenker på de arkiveringsutfordringene dette fører til, blir det liksom enda mer komplekst. Og likevel, vi må jo bare ta innover oss at dette vil brukerne våre bare gjøre mer og mer, så det nytter ikke å si at det er for vanskelig eller mot virksomhetspolicy. Vi må finne løsninger!

Det siste foredraget jeg skal fortelle om fra Las Vegas, var et som jeg gikk på bare for kosens skyld. Det var nemlig ikke så arkivrelevant. Og likevel, når jeg tenker på det nå etterpå, handlet det om livet. Og derfor også livet i arkivet. Høres corny ut, jeg vet, men vent litt. Sean Kouplen, en bankmann av alle ting, skulle på en time inspirere meg til å bli en bedre leder og et bedre menneske, sto det i programmet. Og jeg må si jeg hadde mine tvil da han satte i gang. Han startet nemlig med noen bibelsitater og fortellinger fra sin søndagsskoleundervisning. Ikke at det var så ille, men jeg syns det var litt på kanten, man kan lett støte noen med en slik tilnærming. Uansett, så snart han fortsatte uten Gud, hadde han meg fanget.  

Sean har forsket på tilsynelatende lykkelige mennesker.  Han syns det var interessant at enkelte mennesker ser ut til å fikse alt, og hvordan er det mulig, hva er nøkkelen, for alle har jo en dårlig dag, ingen er perfekt. Han gikk derfor i gang med å intervjue 72 personer som hadde det til felles at de tilsynelatende fikset livet veldig bra. Også analyserte han sine funn og kunne konkludere med at samtlige 72 personer hadde fem ting til felles, fem karakteristika som var tydelige hos alle sammen. Og dette er egentlig oppskriften som vi alle bør strekke oss mot, så vil det gå oss vel. Er dere spent?

1.    Du må ha en tydelig visjon om hvem du vil være som person
2.    Du må gjøre det beste du kan når det gjelder alt i livet
3.    Du må fokusere mer på andre enn deg selv
4.    Du må være mer takknemlig for det du har fått
5.    Du må ha tro på at det beste er i vente, alltid

Han knyttet historier til alle de fem elementene og jeg har egentlig lyst å gjenfortelle dem alle her, spesielt den om taxisjåføren Wally i New Jersey. Men jeg skal la være, så kan dere jo spørre meg heller, en gang våre veier krysses. 

Takk for nå!