Reisebrev fra Girona

Reisebrev fra ICA-konferansen i Girona 9.-15. oktober 2014

Av Vilde Ronge

Jeg er nettopp tilbake fra ICAs årskonferanse. Alltid like gøy. Og for dem som bare tenker på mathandling når de hører ICA: International Council on Archives, hele verdens arkivorganisasjon! Startet opprinnelig som en sammenslutning av
nasjonalarkiv, men er nå en organisasjon for mange ulike medlemskategorier, også individuelle medlemmer faktisk. Årskonferansen er den andre i rekken og ble holdt i Girona, Spania. Eller det er selvsagt feil, slett ikke Girona, Spania, men derimot Girona, dypt inne i Katalonia. Skal komme tilbake til det. Og den andre i rekken? Heller ikke det egentlig, ICA har selvsagt hatt årlige konferanser i 60 år eller noe. Mange som husker Citra i Oslo i 2010, vel!? Det er bare det at konstellasjonen er ny, åpen for flere, alle som vil i grunnen, mer sympatisk, spør du meg. Organisasjonen bærer preg av å være en global og stor organisasjon, byråkratisk og tungrodd, men veldig spennende! Jeg snakker av erfaring for jeg er nemlig styremedlem i en underkomité, SPA, som selvsagt gir enda rarere assosiasjoner, men er langt mer seriøs enn navnet skulle tilsi: Section of Professional Associations. Det er Norsk Arkivråd (NA) som støtter meg økonomisk i mitt verv (takk, NA!) og jobben der er utrolig givende. I det hele tatt føler jeg meg privilegert som får være med i ICA, å møte arkivarer fra hele verden, virkelig hele verden, det skaper mange gode øyeblikk for både arkiv-Vilde og privat-Vilde. Men før fiolinmusikken starter for fullt, det er ikke bare rosenrøde samtaler og samarbeid på tvers. Det er også til tider høy temperatur og uenigheter, utløst av kulturforskjeller og interessemotsetninger. Både i SPA og i ICA. Men jeg er sikker på at det er til det gode!

Girona er i grunnen en by man ikke drar til. Ligger bare 38 minutter unna Barcelona, når du tar høyhastighetstog vel og merke, som er mer enn dobbelt så raskt som lokaltog, men bærer nok preg av å leve litt i skyggen av den populære kulturbyen ved kysten. Girona ligger inni landet og er virkelig en sjarmerende liten by som er vel verdt et besøk. Og nydelig var det å vandre gatelangs i full sommer bare litt til, vel vitende om at sluddet var på vei innover gamlelandet. Byen ligger i hjerte av Katalonia og patriotismen er i høyeste grad synlig. Det henger katalanske flagg overalt! Og om man skulle tro at man kan noen spanske gloser man kan strø rundt seg, prøv igjen. Katalansk er umulig å forstå for en lekmann med bare litt skolefransk i bagasjen, og spansk er uglesett. Et illustrerende eksempel: Før åpningen av selve konferansen, var alle deltakerne invitert til en mottakelse på kulturhuset i Girona. Mottakelsen ble innledet med et 20 minutters innlegg på katalansk, uten oversettelse. Så der sto vi da, 901 deltakere fra 90 land. Og tenkte på hva vi skulle ha til middag. Noen ville nok kalle det uhøflig og provoserende, å invitere gjester fra hele verden og så ønske dem velkommen, veldig lenge, på et språk de ikke forstår. Jeg syns det heller var et veldig uttalt uttrykk for opposisjon og selvråderett. Og den opplevelsen var sprø, å være blant et folk som til de grader ønsker sin uavhengighet. Utenfra sett, igjen som en lekmann, tenker jo jeg at Spania er Spania. Think again!

Når jeg deltar på ICA-konferanser, er det først og fremst for å jobbe med komiteen min. Vi møtes bare to ganger i året, ellers foregår alt på e-post, og som vi alle vet, fysiske møter er de beste! Vi har en strategisk plan vi jobber etter og målet med SPA er å sette i gang nyttige tiltak og være en ressurs for alle slags arkivorganisasjoner og alle deres medlemmer igjen, rundt om i verden. På komitémøtet vårt denne gangen, var vi riktig glade for å få det synlige beviset i hånda på intens jobbing det siste halvåret siden vårmøtet vårt, nemlig en brosjyre om synliggjøring. Som alle arkivarer rundt om kan lese og forhåpentligvis bli inspirert av, der de kan få gode råd og tips til hvordan arkiv og arkivarer kan bli synlige i virksomhetene sine, i samfunnet, i pressen. Den vil innen kort tid legges ut på SPA sine nettsider (www.ica.org). Først på engelsk, deretter vil de andre ICA-språkene følge, fransk og spansk. Jeg har jobbet tilstrekkelig lenge nok innen frivillige organisasjoner til å vite at det koster ikke så rent lite å få gode ideer og diskusjoner til å materialisere seg i konkrete resultater. Derfor er jeg storfornøyd med den jobben vi har gjort, og Joan, vårt spanske SPA-medlem, hadde alliert seg med konferansearrangørene og fått brosjyren med i bagen til alle deltakere. Fornøyd!

Min rolle i gruppa er helt klar, arkivdanning står skrevet med kjempebokstaver i pannen min (noe mange kanskje vil hevde det alltid gjør, i alle sammenhenger). ICA har, som jeg skrev innledningsvis, sitt utspring i verdens nasjonalarkiver. Ergo har fokuset vært på depot, det er naturlig. Heldigvis er det i ferd med å endre seg, og records management-perspektivet blir etter hvert mer synlig i det ICA foretar seg, som også er trenden i andre sammenhenger der man diskuterer arkiv. For det er jo sånn, og det er ikke bare min påstand, men en ting i tiden: Gode arkiver i fremtiden fordrer god arkivdanning i sanntid, hele livssyklusen er like viktig, kvaliteten i det ene er helt avhengig av kvaliteten i det andre. Fortsatt er det imidlertid slik at vi med arkivdanningsfokus er i mindretall i ICA og det krever en iherdig, innstendig og inderlig innsats når det gjelder å få arkivdanning med i enhver sammenheng. La meg illustrere med et eksempel:

ICA har utarbeidet et dokument som nå er på høring i organisasjonen: Basic Principles on the Role of Archivists in Support for Human Rights. Her fastsettes det viktige og nødvendige prinsipper for arkivarer når det gjelder deres rolle knyttet til å bevare og fremskaffe og formidle rettighetsdokumentasjon, men da arkivarer i betydningen ”de som jobber med depot”. Rollen til alle de arkivarene som jobber i andre enden, med ”records management”, og som må sørge for at rettighetsdokumentasjon faktisk blir fanget og på en måte som gjør den tilgjengelig for andre, er helt fraværende. Jeg har sagt klart og tydelig fra til komiteen min at jeg mener at det er stor svakhet ved prinsippene, og vi har diskusjoner med høy temperatur.

SPA-komiteen er bredt sammensatt og han jeg oftest har noe til felles med faglig, er faktisk Sangmin fra Korea. Rart og fint det der i grunnen, med globalt nettverk og andre perspektiver, og oppleve et faglig fellesskap på tvers av landegrenser. Og Norge er en viktig aktør i denne sammenheng, vi har helt andre rammebetingelser enn de fleste andre. På møtet vårt nå behandlet vi flere saker som er illustrerende for de store forskjellene: En arkivorganisasjon i Burundi tok kontakt med oss i vår og hadde så lyst å være med i SPA og ICA, men hadde rett og slett ikke råd til medlemsavgiften. Vi svarte at om de kunne bidra med noen oversettelser, kunne vi betale avgiften. Sveitsiske Christina, som er sekretær i SPA, fortalte at de hadde gjort en glimrende jobb og levert dokumenter oversatt til nydelig fransk, om enn litt eksotisk. (Og det med eksotisk syns jeg var litt gøy, ser for meg løver og sjiraffer mellom linjene. Og en og annen gnu.) Eller nasjonalarkivaren i Gambia som har tatt kontakt og fortalt at nasjonalarkivet der består av i alt fem ansatte og de har store uløste oppgaver og trenger så veldig mer kompetanse, kan vi i SPA gjøre noe? Så nå skal vi diskutere om vi kunne få på plass et program for pensjonerte arkivarer som kanskje ikke føler seg helt ferdig med arkivlivet og som kunne tenke seg å bidra med kunnskap og erfaring andre steder i verden for en kortere periode.

I løpet av konferansen på høsten, skal vi også avholde årsmøte for alle SPA-medlemmer som er til stede. Det er noe formalia vi må igjennom og i tillegg tar vi vanligvis en runde rundt i rommet der de som er til stede kan fortelle hvordan det står til i hjemlandene deres. Denne gangen hadde vi bestemt oss for å gjøre det litt annerledes og ha fokus på synliggjøring. Fred fra Nederland, presidenten i SPA, presenterte brosjyren vår og tanken bak den, og deretter fortsatte Christina med å kjøre en liten workshop med tema heistaler. Og heistaler, hvis dere ikke vet hva det er, kan dere google ”elevator pitch” og få masse informasjon. Kort fortalt er det en liten, forberedt tale som du kan bruke når du tilfeldigvis møter en som spør deg hva du jobber med. Og som kan engasjere og være såpass spisset og tydelig at mottaker blir interessert og forstår. Vi ba alle på årsmøtet sette seg sammen to og to og på 10 minutter komme opp med en heistale på en setning om hva en arkivar er. Her er et knippe av svarene:

Jeg forbereder fremtiden din.

Jeg sikrer din udødelighet.

Jeg sørger for at jobben du gjør ikke blir glemt.

Jeg tar meg av dokumentene dine, så kan du bare slappe av.

Jeg er din hukommelse.

Jeg håndterer fortiden med et blikk inn i fremtiden.

Jeg er vokteren av minner.

Etter workshoppen viste jeg film. Da jeg var arkivleder i NRK, laget vi i Dokumentarkivet, eller Arkivgeriljaen som vi kalte oss, en film som ble vist som en serie på intranett. Intensjonen med filmen var å bli synlige i NRK og få opp bevisstheten internt rundt viktigheten av god arkivering. Filmen bygger på det amerikanske tv-konseptet Extreme Makeover. Jeg har nå fått den tekstet til engelsk og de arkivfaglige utfordringene som beskrives er i høyeste grad universelle. God stemning på SPA-møte! Håper noen blir inspirert til lignende tiltak.

Jeg har også deltatt på selve ICA-konferansen i år, men må innrømme at det faglige utbyttet for meg har vært heller magert. Arkivdanning glimret nesten helt med sitt fravær i programmet og det var for meg leit, hadde håpet å kunne hente nye tanker og inspirasjon også gjennom gode innlegg. Hørte fra mange andre som har hjertet sitt i depot at det var et variert, godt og på mange måter solid program i så måte, det er fint. Men la det være sagt: Det er Island som skal arrangere neste års konferanse og slagordet de har valgt er Archives as One of the Pillars of Modern Society. Det blir annonsert call for papers rundt 15. november og da håper jeg mange av de veldig flinke arkivarene vi har rundt om i Norge kjenner sin besøkelsestid og melder på gode innlegg med arkivdanningsperspektiv! Jeg hadde vakt på ICA-standen i utstillingsområdet to av dagene og begge vaktene var sammen med Brynja fra Island som sitter i arrangementskomiteen for neste års konferanse, hun var mer enn lysten på å få inn arkivdanning i Reykjavik-programmet!

Jeg var på en veldig interessant sesjon der arkivarens endrede rolle ble belyst og diskutert. Imidlertid syns jeg de hadde forsøkt å få for mange innledere inn i en sesjon, det er ikke mye man får sagt på 15 minutter. Blant annet velger jeg alltid å høre på Elizabeth Shepherd fra University College i London, hun er en så klar og flink formidler med så mye innhold. Hun fortalte om to studier hun er involvert i som begge tar for hva egentlig arkivdanning gjør med og for dagens forvaltning. Den ene studien tar for seg samspillet mellom arkivdanning, innsyn og compliance (overholdelse av regelverk). Den andre rollen til arkivaren i en åpen forvaltning. Utdanner vi arkivarer med riktig kompetanse, som evner å håndtere de høye kravene de møter til kvalitetskontroll, offentlighet, datasikkerhet, risikovurdering, osv.? Akkurat da det begynte å bli interessant, var Elizabeth ferdig.

Det gøyeste og fineste plenumsinnlegget å høre på for min del, var Joan Roca fra restauranten El Celler de Can Roca. Restauranten ligger i Girona, har tre stjerner i Michelin-guiden og ble kåret til verdens beste restaurant for noen få år siden. Joan startet den for snart 30 år siden, sammen med de to brødrene sine. Man kan kanskje lure på om en kokks erfaringer var relevant å høre om på en arkivkonferanse, men det syns jeg så absolutt. Rett og slett fordi det han snakket om vitnet om en så utømmelig omsorg og kjærlighet for faget sitt, glede over å få lov til å leke og eksperimentere med mat: farger, teksturer og smaker og således hele tiden utvikle sin ekspertise. Er det ikke dette vi streber etter alle sammen? I hvert fall jeg. Og snakk om yrkesstolthet. Og glede i å glede andre, gi andre fantastiske smaksopplevelser som igjen kunne gi dem assosiasjoner til fortid, samtid eller fremtid. Det håper jeg å være med å få til også, ikke gjennom mat da, men arkiv. Mens jeg har det gøy. Sammen med de rundt meg.

Til slutt i reisebrevet må jeg nevne ny riksarkivar i Norge, Inga Bolstad. Hun begynte 1. oktober, som mange kjenner til, og kommer utenfra den tradisjonelle arkivsektoren. Så også i ICA-sammenheng, hun har ingen referanser inn dit. Det var med stolthet jeg kunne introdusere denne tøffe dama til mitt nettverk i ICA, for la oss være ærlige, det er et gubbevelde. Inga representerer noe nytt og annerledes og gjorde en særdeles god figur for Norge i Girona. Jeg gleder meg til fortsettelsen og heier på deg, Inga!