Norsk Arkivråds ønsker og forventninger til arkivpolitikken
Norsk Arkivråd ved styreleder Marianne Høiklev Tengs ble som deltaker i paneldebatten på årets Samdok-konferanse bedt om å presentere sine ønsker og forventninger til arkivpolitikken, og da spesielt den politikken som er lagt til Kulturdepartementet. NAs budskap var følgende: Norsk Arkivråds ønske og forventning er at Kulturdepartementet faktisk etablerer en arkivpolitikk med relevans for andre enn dem som arbeider med arkiv ut fra et kulturvernperspektiv.
Som interesseorganisasjon for alle som er opptatt av arkivdanning; dokumenter og annen informasjons liv før de blir tatt ut av daglig drift og anses som historisk materiale. Det vil i dag si at vi i hovedsak er opptatt av digitalisering med alt det medfører, ettersom saksbehandling og samhandling i dag hovedsakelig skjer digitalt og ikke på papir.
Det er ingenting i departementets politikk i dag som dekker våre behov eller sier noe om hvordan utfordringene innen arkivdanning skal løses. Vi henvises i hovedsak til Kommunal- og moderniseringsdepartementet og videre til Difi som utøver en del av Regjeringens politikk på dette feltet. Hos disse aktørene finner vi digitale strategier, verktøy og visjoner som viser oss veien vi sammen skal gå. De gir også veiledning om hvordan man som stor eller liten organisasjon kommer videre digitalt med både tjenester til innbyggere, samhandling internt og eksternt og gjenbruk av gode fellesløsninger.
Det betyr ikke at Norsk Arkivråd ikke ser verdien av arkiv som kultur, som en byggestein i vår historie både på nasjonalt, organisatorisk og personlig nivå og som et sentralt element i vårt demokrati. Men vi ser at der vi tidligere var opptatt av retten til å bli husket er det nå vel så interessant å diskutere retten til å bli glemt. Våre omfattende digitale spor sier i mange tilfeller mye mer om oss enn hva papirene gjorde tidligere, og mulighetene for sammenstilling av data, kjøp og salg av opplysninger, internasjonale kommersielle aktører og globale løsninger gjør virkeligheten med kompleks enn noen gang. Neste generasjons «Hvem tror du at du er?» vil ha et helt annet utgangspunkt – det er sikkert.
Blant annet disse perspektivene gjør at vi trenger en progressiv, kunnskapsbasert, bred og mangesidig arkivpolitikk. Kanskje vi må skille mellom kulturarvpolitikk og dokumentasjonsforvaltnings- og arkivpolitikk? I fremtiden vil det trolig være en mer sømløs overgang mellom de to områdene, men enn så lenge er det to forskjellige verdener.
Kulturdepartementets avdeling for tro, livssyn og kulturvern har en seksjon (den noe anonyme TK1) som har ansvar for etatsstyring og kulturvern. Den gjør helt sikkert mye bra, men en synlig aktør og premissgiver for arkivdanning er den ikke.
Et ferskt eksempel på manglende kompetanse innen arkivdanning så vi i utkastet til ny arkivforskrift som departementet sendte ut. Det var en miks av paragrafer knyttet til papirbasert og digitalt materiale som bare skaper forvirring. I tillegg var den fullstendig koblet fra andre tiltak og lover som er relevante for arkivdanning i dag og fremover. Vi er spent på hvordan dette følges opp videre, og ikke minst gruegleder vi oss til revisjonen av arkivloven som ble bestilt av Stortinget like før jul. Her får vi en gyllen anledning til å skape noe blant annet forvaltningen kan ha glede og nytte av og som vil gi konsekvenser for oss alle både i vår hverdag og i vår fremtid. Vi hjelper gjerne Kulturdepartementet med å få det til!